Min livsplan



Jeg tar utfordringen fra Hundrings og deltar i livsplankonkurransen hans. 

*Kremt.

Jeg skal være realistisk.



For øyeblikket jobber jeg hardt for å komme inn på en teaterutdannelse, og da jeg vet at jeg har kommet inn i Paris, kan jeg jo begynne der. På LeCoq går jeg altså to år før jeg kommer inn på treårig skuespillerutdannelse i London. På min eksamen sitter en stor casting director og slenger meg inn i en strorproduksjon som hvis première gjør meg verdenskjent over natten. De neste ti-tolv årene spiller jeg i britiske og amerikanske storfilmer, og et par serier. Jeg vinner to Oscar, tre Golden Globe, én Emmy og én Mtv-award før jeg fyller 35. 

Da jeg spiller i min første krigsfilm blir jeg kjent med en nydelig og talentfull skuespillerinne som viser seg å være like rasjonell som bare gutter er, men feminin som bare kvinner er. Vi forelsker oss og kjøper et stort hus sør i California. Etter noen år har familien på to blitt til sju.

På dette tidspunktet tar jeg på meg større og mer krevende roller enn før, og blir nominert i øst og vest. Etter hvert som jeg blir eldre blir det viktigere og viktigere for meg at kunsten jeg er med på å skape skal virke inn på samfunnet, og jeg går inn som excutive i mer politisk orienterte filmer. Dette resulterer at familien og jeg til tider på leve under beskyttelse.
Jeg blir adlet av dronning Elizabeth for min innsats i kunsten. Nå heter jeg Sir Oliver Benjamin (eller et annet stage name.)

I denne perioden skriver jeg oppgaven til min professorgrad i skuespill og/eller scenekunst. Som professor går jeg inn i the Royal Shakespeate Company i London og revolusjonerer metodene de bruker. Jeg blir det klassiske teatrets svar på det modernes Lee Strasberg. I en alder av 50 flytter jeg sammen med min familie til den engelske landsbygda med feriehus i California og leilighet i New York. De eldste barna mine har toppkarakterer på Harvard og kun én av dem spiller teater. den ene datteren min gir ut cd, som jeg ikke liker men er veldig stolt av. 

Det blir mange år i London, og som 89-åring vinner jeg Academy Awards Ærespris for min innsats for filmen. Jeg blir en feiret og verdensanerkjent skuespiller som kun kan måles med Marilyn Monroe i sin berømmelse. Det har blitt flere statuetter, og jeg dyttes inn på toppen av lister over hvem som har vunnet flest Oscar gjennom tidene.  Dette skjer like etter min kones død, men da hun er så lynende intelligent, klarer hun å få meg til å forstå at det ikke gagner noen å tenke på det som en vond ting, og hjelper meg å gå videre. 

Jeg dør sprek som en fole i en alder av 100 år, og mine barn reiser et stort teater i New York i mitt minne, der en kjempestatue av meg er reist foran fasaden. Asken min mures inn i grunnmuren på teateret og min sjel hjemsøker teaterbygget for all fremtid. 







16 kommentarer

Hundrings

24.feb.2009 kl.13:39

Nåååh... Jeg krysser fingrene!

Hva betyr egentlig "I rest my case"?

Renathe Med H

24.feb.2009 kl.17:25

Så koslelig å lese planen din:)
Jeg gleder meg til å kunne se bilder av deg på store plakater, peke på den og si at han kjenner jeg:p

The mind of Tore speaks:

24.feb.2009 kl.18:27

Fine planen, fine planen...

Birgitte

24.feb.2009 kl.18:53

Hørtes digg ut egentlig. Selv hjemsøkinga

Ida Hufsejeger

24.feb.2009 kl.19:02

Virker som en god plan det der. Jeg har en gjøre-de-nærmeste-minuttene-slash-timene-plan, og det er å lese bloggen din helt fra begynnelsen. Jeg har kommet til Juli 08. Synd du ikke har fått flere kommentarer egentlig, for de innleggene jeg har lest til nå er utrolig morsomme og godt skrevet.

Ida Hufsejeger

24.feb.2009 kl.20:19

Det jeg egentlig mente var at det virker som om bloggen din har vært morsom siden starten. Den er ikke noe mindre morsom nå. Dette innlegget var f.eks kjempemorsomt.

Ida Hufsejeger

24.feb.2009 kl.20:58

Okei, kanskje kreativt er et bedre adjektiv for dette innlegget da. Men det har elementer av humor. I hvertfall elementer som treffer min humor (som i og for seg er ganske sær). Det at barnet ditt gir ut en cd som du ikke liker, men er fryktelig stolt av, og at du kommer til å gå igjen på ditt eget teater er noe av det jeg synes medvirker til å gjøre dette morsomt. Men det er jo meg da.

Ida Hufsejeger

24.feb.2009 kl.21:12

Det sa brura og. :/

Lene

24.feb.2009 kl.21:34

Jøss, det var litt av en framtid. Som verdenshersker vil jeg ikke vise mange følelser over enkeltpersoner, i og med at andre kan bli misunnelige, men jeg vet med sikkerhet at jeg vil være stolt over å ha tilbrakt en uke sammen med en storslagen skuespiller som deg.

Lene

24.feb.2009 kl.22:03

Pft, han er ingen match. Jeg er på god vei allerede, og har til og med en egen plass oppkalt etter meg - Hersker Lenes plass, like utenfor mediehuset..

Lene

25.feb.2009 kl.00:09

Når sant skal sies irriterer jeg meg grønn over nedre langgate da jeg krysser denne veien hver dag uten at en eneste bil gidder å stoppe for meg. Så dette vil være min første oppgave som verdenshersker - få alle biler til å stoppe ved fotgjengerfeltet nærmest slottsfjelltunellen i nedre langgate!

Griffus

25.feb.2009 kl.10:46

Greit å være litt realistisk slik at man ikke blir for skuffet ja ;)

Hundrings

26.feb.2009 kl.01:26

Åssen går'e Frode! Savner deg litt, jeg!

Lene

26.feb.2009 kl.20:44

Nei, det er kanskje ikke det - men fler plasser skal det bli, og mange statuer vil bli reist.. Det er så sant som det er sagt!:)

Griffus

27.feb.2009 kl.02:45

Med slike planer som jeg har, så kan jeg bare ikke bli skuffa. Pessimistisk realisme er en veldig grei måte å unngå depresjoner på, ved å holde psyken positivt overrasket over sin og livets tilstand til enhver tid. DET er ganske så genialt ;p

African Queen

01.mar.2009 kl.21:05

Dette er vel det som kalles ambisjoner!
Lykke til! =)

Skriv en ny kommentar

Frode

Frode

20, Oslo

Jeg savner gårsdagen. Jeg gleder meg til morgendagen. Men først og fremst elsker jeg dagen idag.

Kategorier

Arkiv

hits