Rommet er pakket, kofferten er snart klar...



Det er noe rart med det: å pakke ned alle eiendeler inn i andre eiendeler, such as kofferter, esker, bokser og andre etuier. Nå star hele mitt materielle liv stablet inni papp og plater på rommet mitt, og slik skal det stå i minst et halvt år. Det er ikke spesielt stusselig, bare noe litt... amputert med det hele. Samtidig er det befriende å tenke at disse tingene skal snart flytte sammen med meg til et annet sted, et sted som ikke er det samme som det jeg skal til nå. 

Jeg begynte såvidt å fylle den ene kofferten med ting jeg visste jeg skulle ha med, men etterhvert oppdaget jeg til min gradvis voksende redsel at jeg kanskje ikke får plass til det jeg skal ha med (!!!!) For et par dager siden hadde jeg non chalant uttalt at jeg ikke kunne se for meg å fylle 40 kilo, og at jeg ikke engang klarte å komme på hva jeg skulle ha med! 
Etterhvert har det gått opp for meg at jeg kanskje må revurdere å ta med tegneblokker og pensler og slikt. Kanskje jeg må kjøpe det i Paris. Samtidig er det litt teit å måtte bruke masse penger på ting jeg kunne tatt med hjemmefra... Vi får se hvordan det går. Hadde jeg bare visst at jeg var så sinnsykt opptatt av tingene jeg har her hjemme, hadde jeg jo ikke reist i det hele tatt. *hikst! Det hele var et spill, og jeg lot meg lure!! Fader for en dust. Jeg angrer (IKKE!!! hahah, selvfølgelig angrer jeg ikke!!! Jeg gleder meg noe så altfor mye!)

Såh, uansett. dette var bare et lite notis før dere skal få se noen bilder Anne og jeg tok av oss i klassiske kostymer. Noen av dem ble veldig bra, og noen ble litt for grove til at jeg kan legge dem ut her. HAHAA!!! (Vi får se da...)

Inntil da, venner - Hør på denne sangen:

La Llorona - Lila Downs & Mariachi Juvenil De Tecalitlan. 

Det er historien om den spanske versjonen av folkeeventyret om Huldra, bare at i denne versjonen handler det om en dame som fordi hun har mistet sine to barn, er tvunget til å gå igjen i båten sin, og drive evig rundt på elven mens hun gråter over sine barn.
En anne versjon forteller at en Hidalgo tok henne og barna med til Italia, og for å skåne barna for det grusomme livet, drepte hun dem, og som straff må hun gråte for all evighet. 


Uansett: den er dritkul.

:D

6 kommentarer

draum

28.aug.2008 kl.18:26

hmmm.......... sånn føler jeg det og. Drar til Irland om 11 dager^^ Når drar du?

frkfant

28.aug.2008 kl.19:51

en anne versjon....hm...det må jeg si...

thelittleredfox

29.aug.2008 kl.21:12

Den sangen var veldig fin:)
Får sånn koselig følelse inni meg, om du skjønner:p
Huff, kan ikke si jeg gleder meg til at du kommer til å være så langt borte! Håper du får det skikkelig jævlig og drar hjem igjen:p hahaha! neida, øsnker deg masse lykke til, du fortjener å bli noe stort:)

African Queen

30.aug.2008 kl.13:23

Bukker og neier.

I feel u når det kommer til den pakkinga... Det er jo det som er ille med å reise. Men blokker og pensler er da ikke dyrere i Paris enn i Norge vel! Lass dem av og ta med sokker i stedet. Det er mitt pakketips :P
Kos dæ fæælt! :D

eplefrø

30.aug.2008 kl.16:24

Haha! du klarte å legge inn en liten replikk her også! ;P Tror du ikke jeg så den!!! -Hahaha...

draum

30.aug.2008 kl.23:02

Haha.. huffda:P Nei, det strider vel litt imot førsteintrykket men, ja. MASSE lykke til! Neste uke er det min tur... :S Du må blogge litt når du kommer ned dit da :D

Skriv en ny kommentar

Frode

Frode

19, Stokke

Jeg savner gårsdagen. Jeg gleder meg til morgendagen. Men først og fremst elsker jeg dagen idag.

Kategorier

Arkiv

hits