Selvdisiplin og ansvar

Hvor selvdisiplinert burde man være?

En av de tingene jeg sliter mest med å finne ut løsningen på i livet er hvor streng jeg skal være mot meg selv! Jeg leste for noen år siden en bok som på mange måter har forandret livet mitt - eller, i alle fall måten jeg lever det på og hva jeg velger å tenke om det! Den heter "it's not how good youa re, it's how good you want to be". en fenomenal bok, som på mange måter er et soleklart bilde på min mentalitet siden jeg utviklet en. det hele er en liste med tips om hvordan man taktisk skal klare å klatre oppover stigen i livet, det være seg den økonomiske, sosiale, celebre, eller en hvilken som helst annen suksess. så lenge jeg har levd har jeg vært ekstremt prosessorientert og alltid vært målbevisst og taktisk, og derfor bekreftet nok denne boka mange tankerekker jeg hadde hatt tidligere.



Men denne boka inneholdt en faktor Barnet Frode Gjerløw aldri var SÅ opptatt av. Ansvar. I boka snakker forfatteren om hvor stort ansvar en har hvis man er involvert i noe. Han beskriver det så ekstremt som å si at hvis du rører borti en hvilken som helst ting, har du et fullstendig ansvar for denne tingen. Jeg synes det er en smule ekstremt hvis man tar det bokstavelig men jeg er overbevist om at det er noe i det.

På dramalinja, der jeg går, har man oppsetninger på løpende bånd. For eksempel tentamener, eksamener, vanlige praktiske prosjekter osv. Mange av disse i scenekunst. Når disse oppvisningene finner sted, er det som regel gruppearbeid, og jeg våger å påstå at det er noen av de mest nyanserte formene for gruppearbeid i norsk skole. ofte er det en prossess mot et produkt, presentasjon av produktet ( i dette tilfellet; forestilling) individuell muntlig høring etterpå og evaluering (læreren gir tilbakemelding).
Gruppene blir som oftest delt inn av læreren, tilfelig eller ikke tilfeldig. noen ganger er man fornøyd, andre ganger ikke. noen mennesker går man godt sammen med, andre ikke. men man må uansett samarbeide.

Det er ikke uvanlig at det blir gitt tilbakemelding til hver gruppe foran hele klassen, men ikke alltid. det blir alltid gitt tilbakemelding ved de individuelle høringene etterpå. I begge tilfeller er det lett å sitte og forsvare seg selv ved å si at "Jeg ville ikke ha det sånn, men alle de andre ville det, så jeg kan ikke noe for at det ble dårlig". Eller enklere; det var ikke min skyld.

"Jo", mener jeg. det var din skyld. eller, det var min skyld.

Uansett hvor vanskelige de andre på gruppa var å jobbe med hadde man et 100 % ansvar for at resultatet ble bra, og hvis man ikke klarte det, fortjener man heller ingen belønning. det er ikke nok å bare ønske det, man må føre det ut i handling også. ("men da er man ikke særlig taktisk da", tenker du kanskje, "hvis man ikke forsvarer seg på muntlig etterpå!". - med litt manipulativ sans klarer man å få til en god karakter uansett hvor negativt man bevisst måtte stille seg selv.)

Dessuten er ansvar utrolig taktisk korrekt, med hensyn til personlig utvikling. Ansvarsløse mennesker er uten utvikling, de forbedrer seg ikke. Hvis man alltid gjør feil til andres, lever man i en illusjon om at alt man gjør er korrekt, og da har man jo ingenting å forandre på til neste gang! Hvis man derimot gjør andres feil til ens egne, utvikler man seg fortere!

Det kan være vanskelig å holde kjeft hvis man mottar kritikk man ikke føler er berettiget, også generelt sosialt, men jeg ser på det å gå i forsvar hver gang som en form for ansvarsløshet. hvis man tar det til seg, og lar andre leve i troen om at ditt eller datt var din feil, kan man lettere sortere ut det som ikke stemte, og beholde det som er konstruktivt. forsvar er vanedannende og en ubeskrivelig deilig snarvei til godt selvbilde.

Denne formen for ansvarsløshet kan jo mangt et menneske dårlig selvbilde, noe som ikke nødvendigvis er særlig sunt. Jeg tror derimot et dårlig selvbilde kan være ekstremt konstruktivt, det viktigste er at man ikke mister kjærligheten til seg selv! den dagen man slutter å elske den man er, har man tapt (midlertidig). Å elske seg selv er den beste måten å gjøre selvkritikk trygg på. man skal være utrolig forsiktig med å bryte ned sitt eget selvbilde hvis man ikke er glad i seg selv. Det hele blir som en mors forhold til sitt stygge og talentløse barn. hun er tålmodig og er glad i barnet for det det er, og ser heller på manglene som potensiale til utvikling. sånn ser jeg også på meg selv, og tror det er sunt.

Selvkritikk er selvdisiplin, fordi man holder en selv i sjakk. er man ansvarsløs og velger å sveve på flyktige oppnådde høyder, er fallhøyden stor. Man må ha bakkekontakt og jording. Norge er et land stappfullt av Janter. Deres lov tillater få å elske seg selv. Men en god dose kjærlighet til oss selv er det eneste som redder oss hvis vi når bunnen. Kjærligheten til en selv gjør det sunt å være ubegrenset selvdisiplinert.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Frode

Frode

19, Stokke

Jeg savner gårsdagen. Jeg gleder meg til morgendagen. Men først og fremst elsker jeg dagen idag.

Kategorier

Arkiv

hits