Le Bouffon

En stor helt i underholdningsbransja og en stor forfatter kommer til the Freedom Theatre om 20 minutter. 

Vi avsluttet nettopp ukas første økt med elevene våre, og nå, i anledning Palestinas litteraturfestival, kommer nevnte kjente personligheter og skal holde workshop for oss og elevene! En gledelig overraskelse, må man si. 

Torsdag var siste dag med undervisning denne uka gjennomført. I to timer hver dag siden mandag har vi (Espen, Karoline, Liv Marie og jeg) undervist de 9 elevene ved the Freedom Theatre i akrobatikk, tillitsøvelser og gjøglerelementer. Neste uke skal fire undervisningsdager brukes til å lære hvordan å implementere disse verktøyene i teater. 

(Iyat i forgrunnen som trener poi med meg, og Karoline som gir instrukser til eleven i tissue i bakgrunnen)

Det er helt stille. 

Med unntak av den svake duringen fra stekeovnen, kjøleskapet og vaskemaskinen i underetasjen er det... helt stille.

Lårene mine hater meg, nakken er stein og hodet er tungt. De fyldige overarmene mine hviler tungt på bordet idet jeg forfatter det første blogginnlegget mitt på flere uker. (De FYLDIGE OVERARMENE!?!?!? feit eller frodig? muskler eller dødkjøtt??? dette er kriseformulering à la 0:38. Red.)

Etter lydprøve i Oslo Rådhus er endelig alt klart: klokken kvart på tolv i morgen formiddag spiller Kompani Linge på fredskonferansen "Business for Peace" på hovedstadens hotel de ville. Introduksjonen lyder lik som følger: "Vi er heldige som har fått Kompani Linge til å spille for oss idag. Det er bare timer til flyet går og de skal arbeide i Jenin i Palestina, for å holde kurs for teaterstudenter på "the Freedom Theatre" der."

Og det er helt sant. I morgen kveld løfter metallvingene oss over Europa og senker oss i et av verdens vanskeligste områder. 

Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs.

Selv om jeg vet at alt kommer til å gå bra, er det naturlig å bli litt satt ut av opplysninger om at teateret er nylig forsøkt påtent for tredje gang av imamer som mener teateret er syndens bule, og arbeidsplassen er midt i en flyktningeleir der tilstanden har vært alt annet enn stabil de siste årene. Men jeg vet vi er i trygge hender: Camilla Bakken, en kvinne fra Oslo har jobbet der i ukesvis nå og vet hva vi kommer til. Hun har forberedt oss så godt det lar seg gjøre.

Det er ikke å forlange at jeg orker å skrive så mye nå. Det er antakelig ikke tilrådelig at jeg tar meg tid til det heller, da jeg burde sovesovesove. Men jeg tenkte jeg skyldte dere et innlegg, og jeg har jo savnet det litt og. Forklaringen bak mitt så lange fravær er følgende:

Jeg har hatt innspurt på tre produksjoner samtidig, vært nylig sengeliggende med svær mandel og tilhørende halsbetennelse (eller omvendt om du vil), jobbet meg til konk. om månedens selger og rekord på telefonsalg (må tjene penger og, vettu) og spist, sovet litt og gått på do en gang i blant. Sånt tar tid. 

Men jeg har savnet dere, og håper at jeg får blogget litt i Midtøsten, så jeg får tatt igjen det tapte. 

Men nå: GOD NATT for denne gang.

Som de fleste faste leserne mine vet, har det i en tid vært snakk om å sette opp Doktor Proktors Tidsbadekar i Tønsberg til høsten. Det har også lenge vært snakk om å spille forestillingen "Se Meg - så jeg kan drømme" i Midtøsten. Nå er det ikke lenger snakk om. Jeg mener, nå er det ikke lenger bare snakk om, nå er det en realitet!!

Vi fikk klarsignal fra kunstnerisk leder på The Freedom Theatre tidligere idag om at de ønsker oss ned dit i to uker for å spille forestilling og drive workshop med ungdommer. Hæla i taket og tenna i veggen for nå skal skosålen feire 60-årslag på do! SÅ gøy var det.

Dessuten tok jeg en telefon til forfatteren Jo Nesbø, og med en hyggelig stresset tone fortalte han meg at han syntes ideen om å sette opp Doktor Proktors Tidsbadekar med bare 2 skuespillere hørtes både spennende og gøy ut, og at han ikke hadde noe problem med å gi os rettigheter til det. Gratis. Han ville bare at vi skulle snakke med forlaget Aschehoug først. 

Så det var to store klarsignal, og det forbauser meg stadig hvor store vendinger livet kan ta bare ved små enkle hendelser som disse. 

Fortsettelse følger....

Jadda. Jeg pleier riktignok kke å følge opp sånne, men siden Morten er så koselig og fordi han tydeligvis vil at ejg skal ta utfordringen, så... tar jeg den. Ennntohtreh:

Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar, og ikke dikt opp! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner.»

 

Hva er navnet ditt: Frode

Ord på fire bokstaver: Fang

Guttenavn: Fabian

Jentenavn: Fia

Et yrke: Falketrener

Farge: Fiolett

Noe du har på deg: Fleecejeans i batikk

Mat:Fjordland

Noe på badet: Flassdåse

Et sted: Fucking Åmål

Grunn til å komme for seint: Froskeorgie på veien

Noe du roper: Froskeorgie på veien!!! (Åja. faen. ikke samme to ganger...) Fløtt dæ da, din gamle horefaen.

Filmtittel: Fight Club (selvfølgelig)

Noe du kan drikke: Fanta

En musikkgruppe: Franz Ferdinand

Et dyr: Frode

Gatenavn: Frodes Gate

Bilmerke: Ford

Sangtittel: Fuck deg (beste låta. virkelig.)

Et verb: Fullstendiggjøre

 

Jeg utfordrer ingen jeg. 

Hva synes du EGENTLIG om sånne utfordringer: 

En dårlig unnskyldning for å poste et innlegg, eller en interessant måte å drive hverandres blogging på?

Hjemme i Stokke sitter jeg og ser bildene av NRK-værmeldingen vekselsvis vises på en 42-tommers skjerm. Det første som slår meg er: Melder man været på tv ennå?!?!? Jeg ser så godt som aldri på tv for tiden, så da jeg så fullendt har blitt vant til internett, glemmer jeg at folk benytter seg av televisjonsapparat for å hente informasjon. 

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.

idag har stebroren min, Stian tatt med seg hjem en hund av arten Müschel-Dunn Deer. Det ser i alle fall sånn ut. Den har større nakke enn rygg, og større biceps enn meg. Den heter Pablo, oppkalt etter en eller annen latinamerikansk kar. "NEI, Pablo, ikke ligg i sofaen!" (et truet blikk fra hund) "Ja, du får ligge i sofaen du da Pablo. Kose deg du. Jaada."

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå. 

Tidligere idag hadde jeg en samtale med to medskuespiller fra Kompani Linge der vi lot tankene spinne, nei, kosmotrotte rundt temaet TID. Anledningen var vårt vordende arbeid med romanen "Einsteins Dreams". 

Den er virkelig verdt å lese. Noen kan nok påstå at forfatteren skriver tidvis klissete, men man kan velge å se på det som vakkert, alt ettersom. Ganske lettlest, men fordi bildene er så forseggjorde og idéene så store, tar det litt tid allikevel. 

(4 timer til sammen kanskje?)

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.

Historien handler som nevnt om tid. HistoriENE får jeg vel heller si, boka er en samling enestående visualiseringer av forskjellige modeller av tid. 

For eksempel fortelless det om en verden der det ikke finnes noen fremtid, og alle betrakter hvert øyeblikk som verdens siste. En mann ser på været og ser at det regner. Han tenker "Hm, tenk at verden skulle ende i regn". Så går han nedover en gate, og spankulerende oppdager han at det klarner opp, og tenker "Hm, tenk at verden skulle ende i solskinn". Da det ikke finnes noen fremtid finnes heller ingen drømmer eller visjoner, ingen planlegging, ingen fremtidsutsikter i det hele tatt. 

 

Det fortelles også om en verden der tiden er klebrig, og noen sitter fast i fortiden. En gammel mann sitter og tenker ikke på annet enn en svunnet tid som fotballspiller, en dame i 40-årene sitter bare og tenker tilbake på tiden da barna hennes var bitte små.

I en annen verden fungerer tiden i en orkanstruktur: ytterst går tiden veldig fort, men jo nærmere du kommer sentrum jo saktere går tiden, og helt i sentrum står den tilnærmet stille. I midten finner du forelskede par og småbarnsforeldre, som holder fast i sine kjære i en tid som går så sakte at en kast på håret kan ta femten år.  Der et kyss kan vare i 200 år. 

Det later til at poenget med boken er at alle disse forskjellige verdenene kun er utgaver av vår egen, der alle fungerer i hver sin. menneskene fra de forskjelle verdenene lever alle i vår hverdag. Du ser dem passere deg opå gaten, du ser den på værmeldingen på NRK og hører dem på radioen i tide og utide. 

Det var det jeg skulle snakke om nå.

Anne, min gode venninne har åpnet nye dører hva latter angår. Jeg har alltid vært en latterens mann (eller gutt da, inntil for to år siden) men den siste helgen har jeg ledd flere timer i strekk enn jeg noen gang har gjort. Jeg forstår det hvis dette later til å bli et drittinnlegg av banalpersonlig karakter, men bær over med venneklisset, så kommer noe som kanskje er interessant lesning. Eller kanskje ikke. Hvor var jeg... jo! Anne og forbereder en greie vi skal ha for Utdanningsforbundet i Stokke på torsdag. i løpet av 20 minutter skal vi spre latter og glede til de mange fagforente pedagoger som plager mindreårige barn i den offentlige skolen i vår hjemkommune. 

De siste to dagene har gått med til å øve på en danserutine som totalt blottet for koreografisk estetikk og danseintelligens skal få folk til å le. Ikke nok med at dansen i seg selv er helt DUST, men konseptet er at vi er danseistruktører som med høy røst proklamerer navnet på hver bevegelse eller kallenavnet på hver bevegelse eller bare teller, for den saks skyld. De som ikke selv har opplevd en danseinstruktør på nært hold har kanskje sett "Skal vi danse" på tv2 og skjønner dermed hva jeg snakker om. Det er umulig å vise skriftlig hvor latterlig dette er, men mens vi har øvd har vi ledd og ledd og ledd, og jeg tror jeg med stor sikkerhet at totalen lattertid, altså den mengden tid vi har burkt kun på å le så vi rister, har vært tre-fire timer begge dagene. Godt for magemusklene, det er sikkert! Få'kke sånt på Tv-shop nei! Rutinen går som følger: (vi legger dette kanskje ut som video en gang. kanskje det blir mitt første videoinnlegg?!?!)

(Den som klarer å lage en eksakt kopi av originalkoreografien og videoblogge det skal få en halt kamel og tre kjempestore men ganske fine steiner av meg. Og et solbrillepar med gul innfatning som var sikkelig populære i 2001.)

AND

1st

2nd

3rd

4th

5th

contrackt

release

relax

and freeze

lock'lock

lock'lock'lock

Maambo

Cha'cha'cha

Maambo

Cha'cha'cha

Turn

And turn

Chassé

Chassé

And split

And one

And one

And one

And two

And two and three'three'three

 

Ron de chambre

Ron de chambre

And slide

And slide

And look

A Moment of confusion

Get back

Get back

And closer'closer'closer'closer touch!

That's wrong come on and get a grip and

One'two'three'four'five'six'seven'and'turn

1'2'3'4'5'6'7'8

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

AND

Jazz hands

 

And Arabeeeesque

 

Can can

Rumba

Tango

Slow fox

Charleston

and

Flamenco

 

And broadway

And broadway

And kick'ball'change

Kick'ball'change

AND riverdance

And riverdance

And break

And break

Up and down

up and impress

And impress

And turn

And grip

And hold

And turn

And swing

And fold

And swing

And walk

And back

And wave

And blink

And smile

Inhale

A smoke

And throw

And stamp

And shoot

Your hip

And

Be cool.

 

 

 

 

 

And bow.

 

 

 

Enkelt, ikke sant?

 

 

 

 

har mange sagt om seg selv opp gjennom historien. Jeg er ikke ensom. Langt derifra. Jeg har flust med nettverk, og alle er fulle av folk som hindrer meg i å være ensom. 

Blogg er et av dem (det burde nevnes at blogg.no ikke kan sammenlignes med noe annet nettverk i mitt liv, det bygger ikke opp under særlig mye av min eksistens, men det er en arti' hobbyjadda.). Men de siste dagene har jeg merket et lite og problematisk aspekt ved min blogging. Jeg er som kjent ( i alle fall for meg) ikke særlig radikal av meg. Norsk som jeg er synes jeg det blir feil å snakke om store forandringer, da jeg mener at samfunnet vårt og mitt liv som sådan ikke trenger de store omveltningene for å fungere bedre. Det skal små justeringer til her og der over tid for å få optimale forhold, og slik jeg ser det, kommer slike justeringer på løpende bånd. 

Men det finnes mange andre mennesker som er radikale og mange av dem blogger. Så hvorfor møter jeg ingen motstand når jeg skriver at det er teit å grusommeliggjøre kjøttindustrien? Hvorfor er det ingen som bestrider mine tanker om å reise i tid med stor bravur og ungdommelig engasjement? Hvorfor er det ingen som blir forbanna når jeg skriver hva meg mener om krangelen mellom Ida Wulff og nussetussehomsebloggerne Fag-Mag og Lars Tangen? Ingen! JO! Magnus svarte, og gjorde meg med den kommentaren oppmerksom på at han ikke skulle ha på seg at han skrev ustrukturert. For det hadde jeg kommet til å nevne da. At han skrev ustrukturert. Det var det han klarte å hente ut fra den store sammenhengen, liksom. 

Er det skrivingen min det er noe galt med? gjør de lange setningene mine at jeg begår et velformulert litterært selvmord? Jeg ber rett og slett om et råd:

HVA KAN JEG GJØRE FOR Å FÅ LITT SINTE KOMMENTARER OM JEG VIL?

HVILKE TEMAER VILLE VEKKE DEBATT?

(det er forutsatt at jeg ikke skal fremstå som en komplett idiot, ELLER som om jeg er mentalt 12 år gammel, ELLER skrive at jeg mener noe jeg ikke mener.)

Lesere har jeg nok av, det er ikke for statistikkens skyld jeg kommer med disse forespørslene, det er rett og slett fordi enigheten i kommentarene vitner om en stor gruppe fornuftige mennesker, og disse, eller DERE fornuftige mennesker burde være i stand til å hjelpe meg med å finne temaer som rører godt rundt i den stille suppa til sovende bjørner der ute. 

HJELP MEG!